Trodde lykken ville snu i 2011, men den gang ei.. Vi vart gravide igjen på nyåret etter et og et halvt år siden sist.Lykken var stor for det lille frøet i magen.
Men i uke 6 fikk jeg blødninger og det ble oppdaget en tom pose inne i livmoren min sammen med lille Gabriel.
Legen trodde det hadde bodd to i magen min..dette ble starten på et komplisert svangerskap,jeg blødde hver dag etter dette og det var positivt i den forstand at det var den tomme posen som tømte seg,men det fylte seg oppigjen og fortsatt å tømme seg ,derfor ble også teorien om to sann siden den fortsatt fikk "næring" fra meg. Etter jeg passerte uke 14 ble det straks mer håp siden lille Gabriel vokste som han skulle og den andre posen bare fortsatte som den hadde. Ukene gikk og det håpet om å nå helt i mål var nærmere. Så ble det ordinær UL den 28.Mai da så jordmor at det var minimalt med fostervann igjen inne hos Gabriel. Jeg ble henvist til spesialist som konstanterte det samme..PROM
Han ville vente en uke å se siden jeg ikke hadde merket det selv så kunne det være håp om at det ville fylle seg oppigjen.
Uken gikk, tankene surret rundt i hodet, jeg kommer til å miste babyen min..
Kom til legen uken etter, da var jeg 20 uker på vei, tilstanden var den samme og håpet rant sakte men sikkert ut..
Gabriel snudde og sparket mye men siden vannet var borte så ville han ikke kunne utvikle lungene normalt så han ville mestsannsynlig ikke overleve om vi bestemte oss for å vente..legen målte han til 18+5 uker noe som også tilsa at veksten hadde stoppet opp. Faren var også stor for infeksjon både for meg og han i magen så legen rådet oss til å ikke vente lenger..
Fikk time på Ahus onsdagsmorgen, men vi reiste inn på tirsdagskvelden da jeg begynte å få sterke kynnere og blø endel.
Onsdag 8.juni skjedde det som vil forandre mitt liv foralltid..
Kl 09.30 fikk jeg de første pillene som skulle sette igang fødselen og kl 12.30 kom vår lille engel ut.
Kjendte han sparke helt til siste pressrie,han var en skikkelig fighter..hadde jeg bare vært kommet noen få uker lenger...det knyter seg i hjertet!!
Sykepleierene tok han ut med engang og skjønte det etterpå at han muligens hadde levd en liten stund..så det var vel for å skåne meg..
Vi fikk han inn til oss etter dei hadde vasket han, han var så liten og nydelig.
Større en det legen hadde sagt, var over 20 uker men pga manglende vann så var det visst vanskelig å måle ordentlig..
Han var 23cm og 300gram helt perfekt bare veldig liten..
Prikk lik sin storesøster når hun ble født bare halvparten så stor (48cm og 2960g)
Vår skjønne lille umisstelige skatt!!
Savnet etter deg er så stort!!
Hjertet er knust men jeg må likevel virke lykkelig siden din storesøster ikke har fått vite om deg enda!
Hun har veldig lenge snakket om at hun ønsker seg en lillebror og det er vanskelig å svare uten å ha tårer i øynene, når jeg vet at hun har jo fått det men bare vet det ikke enda..
En uke har gått forbi,men det føles som om det var igår jeg satt å holdt deg, vet ikke hvor lang tid som må gå for at jeg kan klare å se fremover igjen.. men for din søster og pappas skyld så må jeg bare..
Min elskede sønn!!!
