Da ble ikke 2010 noe babyår for oss likevel..

Da meldte tante rød sin ankomst igjen etter en uke over...igjen!
Prøving er noe tull både for kropp og skjel..
er på 5pp(prøveperiode) etter siste MA(missed abortion/dødt foster uke 11)
Mista først i juli 09 men ble gravid i august igjen og mista i november, men etter det så har det vært stille på den fronten..
Snakket med legen angående å vente men han sa at kroppen blir gravid når den er klar igjen så vi trengte ikke ha noen pause hvis vi var klare for å prøve..men tror ikke det fungerer for oss..
Vi ble gravide første gangen når vi hadde en lang honymoon etter bryllupet vårt:) så da var det ikke planlagt prøving men det skjedde og hun er nå to år:)
Andre gangen var i en periode med mye våkenetter og lite sengekos så vet ikke hvordan det helt gikk til.. og tredje gang var midt i mellom noen foretningsreiser så han var bare hjemom en dag eller to... så da er det snakk om flaks!! men nå når det er sengedans hver dag...da skjer det absolutt ingenting!!!!
Så nå har jeg bestilt meg time hos homeopat/akupunktur for å se om hun kan hjelpe meg litt igang :) Var ihvertfall den beskjeden jeg fikk når jeg var innom for å bestille time: et stort smil og "da er du kommet til riktig sted" !
Så da skal jeg dit men et åpent sinn på onsdag :) Det blir bra!

The Original Cuppycake Video

Syns denne er så søt :)

The "CUPPYCAKE" Song
(Lyrics and Music by Judianna Castle)

You're my Honeybunch, Sugarplum
Pumpy-umpy-umpkin, You're my Sweetie Pie
You're my Cuppycake, Gumdrop
Snoogums-Boogums, You're the Apple of my Eye
And I love you so and I want you to know
That I'll always be right here
And I love to sing sweet songs to you
Because you are so dear.

Det er fantastisk å være mamma!

Dette er en tekst jeg har funnet inne på forumet BIM(barn i magen)

Før jeg fikk min nydelige datter Helena så var tankene på det å skulle bli mamma veldig enkle.

Jeg hadde mange plager igjennom svangerskapet (blødninger og falske veer) men trøstet meg selv med at bare hun ble født skulle alt bli bedre :)

Ja gleden var STOR den dagen,men jeg ble veldig sjokkert av alle dei nye bekymringene som meldte sin ankomst samtidig med ammetåke, våkenetter og andre hormonelle berg og dalbane dager..

Så jeg kjenner meg så godt igjen i disse tankene til en voksen mamma :

Vi sitter og spiser lunsj en dag, da min datter "tilfeldig" sier at hun og hennes mann vurderer "å starte en familie".
- "Vi holder på med en spørreundersøkelse," sier hun, halvveis spøkefullt.

-"Synes du vi skulle hatt en baby?"
-"Det vil forandre livet deres," sier jeg forsiktig og med et nøytralt tonefall.
- "Jeg vet," sier hun, "slutt på å sove lenge i helgene, slutt på spontane ferieturer".
Men det var ikke det jeg mente i det hele tatt.

Jeg ser på min datter, prøver å finne ut hva jeg skal si til henne.

Jeg vil hun skulle vite det hun aldri vil lære på noe svangerskapskurs.
Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene fra en barnefødsel vil gro, men at å bli mor,vil gi henne et emosjonelt sår, så kraftig, at det for alltid vil gjøre henne sårbar.
Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil kunne lese en avis uten å spørre seg selv, "Hva om det hadde vært MITT barn?"
At hvert eneste flykræsj, enhver husbrann vil plage henne.
At hver gang hun ser bilder av sultende barn, vil hun lure på om noe kan være mer grusomt enn å se sitt barn dø.
Jeg ser på hennes nøye manikyrerte negler og moteriktige antrekk og tenker at uansett hvor sofistikert hun er, å bli mor vil redusere henne til det primitive nivået hvor en bjørnemor beskytter sin bjørneunge.
At et påtrengede rop "Mamma!" vil få henne til å slippe en sufflé eller hennes fineste krystall uten et øyeblikks nøling.
Jeg føler at jeg bør advare henne om at uansett hvor mange år hun har investert i sin karriere, vil hun bli profesjonelt avsporet til morsrollen.
Hun vil kanskje anskaffe dagmamma, men en dag vil hun gå inn til,et viktig forretningsmøte og hun vil bare tenke på sin baby's søte duft.
Hun må bruke all den selvdisiplin hun kan oppdrive for ikke å skynde seg hjem, bare for å forsikre seg om at babyen hennes er ok.
Jeg vil at min datter skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke lenger vil være rutine.
At en fem år gammel gutt's ønske om å bruke herretoalettet fremfor dametoalettet hos McDonald's vil utgjøre et kjempedilemma.

At akkurat der,midt i skramlende brett og hylende unger, vil ting som uavhengighet og kjønnsidentitet bli veid mot den muligheten at en barnemishandler kan lure inne på toalettet.
Uansett hvor god hun er til å ta avgjørelser på kontoret, vil hun konstant sette spørsmål ved sin evne til å være mor.
Når jeg ser på min attraktive datter, vil jeg forsikre henne om at hun etterhvert vil miste de ekstra svangerskapskiloene, men hun vil aldri føle seg som den samme som før.
At hennes livsstil, som nå er så viktig, vil ha mindre verdi for henne med en gang hun får barn.
At hun ville offre seg selv umiddelbart, for å redde sitt avkom, men at hun også vil håpe på enda flere år, ikke for å oppnå sine egne drømmer, men for å kunne se sitt barn oppnå deres.
Jeg vil at hun skal vite at et keisersnitt-arr eller et skinnende strekkmerke vil bli et hederstegn.
Min datters forhold til hennes mann vil endres, men ikke på den måten hun tror.
Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye du elsker en mann som forsiktig puddrer en barnerumpe eller som aldri nøler med å leke med sitt barn.
Jeg synes hun bør få vite at hun vil forelske seg i ham igjen av årsaker hun nå ville synes er veldig uromantiske.
Jeg skulle ønske min datter kunne fornemme det bånd hun vil kjenne med kvinner som opp gjennom historien har forsøkt å stoppe krig, fordommer og fyllekjøring.
Jeg vil beskrive for min datter den gleden det er å se ditt barn lære seg å sykle.
Jeg vil fortelle henne om den inderlige latteren fra en baby som rører ved den myke pelsen til en hund eller en katt for første gang.
Jeg vil at hun skal kunne kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.
Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer.
-"Du vil aldri angre på det, " sier jeg til slutt.
Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler på deres vei inn i dette vakreste av alle kall.
Det er fantastisk å være mamma..